Americka / The Bachelor Machine / Like a Dog!/Odradek
First Edition of Franz Kafka´s "Amerika" (aka "The Man Who Disappeared"), addressed to the novel's fictional protagonist and sent on a return trip to the USA via postal service.
Photo: Peter Leu
Reality Effects – en prolog
by Ole Robert Sunde (in Norwegian)
Den tyske filosofen Walter Benjamin skriver i sitt essay Frans Kafka På tiårsdagen for hans død en utkrøpen passus som jeg lenge har fundert over, og tatt ut av sin sammenheng lyder den slik: ”Kafka er som gutten som dro ut for å lære seg å frykte (141); som om han som barn, ville løpe i forveien og gi bud om sine kommende verker; men hvor skulle han gå for å finne det; ikke på skolen, ikke hos venner; kanskje som livets skole; mørke og skumle strøk med tvilsomme typer, eller loft bebodd av skumringsvesener; hva med bøker og deres håndplukkete skrekksenarioer; om ikke i sitt allerede aldrende sinn, som om Kafka ikke bare kunne være barn, men barn og noe annet ukjent, kunne ha fattet det ved å lære seg å frykte; men hvorfor måtte han bli redd for å kunne skrive sine bøker; eller hans type av bøker, burde det hete; behjertet som de er, og med hans oppsiktsvekkende talent, fullstendig forskjellig fra alle andre bøker.
Som om det er frykten som er Kafkas verks ulikhet; den korte fortellingen Husfarens bekymringer, innfrir alles redsler på grunn av den udødelige trådsnellen Odradek, som en slags omvendt golem for å kunne rettferdiggjøre alle barns hevn mot de voksnes urettferdighet; Odradek oppholder seg på loftene, men hans studier er familien; liksom det er dit vi må gå for å studere frykt, som en slags løsgjenger ferdes han mellom ulike hjem, hvor loftene lenker dem sammen; han holder seg på avstand som om han er redd for nærkontakt, om ikke det er familiene som skyr ham; at han er liten av størrelse forrykker ikke hans makaberhet og ustadighet; han kan snakke selv om han ikke har lunger, og stemmen hans, står det, er som tørt bortvirvlende høstløv; hva slags frykt er han innbegrepet av – og hvorfor er familien hans studie; han er innkarnasjonen av mørkeredsel og ensomhet liksom fremmanet av barn, midt på natten, mens de hvisker sitt mantra: Skal jeg aldri slutte med å være redd?
Hvilket fryktelig regime er det ikke å være konstant redd og full av frykt; de greske filosofene var usedvanlig flinke til å pleie selvomsorg; en av dem nevnte sågar, som strategi, å være redd på de riktige stedene, eller rømme når det å rømme er sunn fornuft; Epikur skriver i et brev til sin kollega Menoikeus: ”Ingen som er ung, må vente med å filosofere, ingen som er gammel, må bli lei av filosofien. For for ingen er det for tidlig eller for sent å sørge for sjelens helse” (55); var det det som kunne ha vært Kafkas grunn, slik Benjamin påstår at det kan være; i sitt selvstudie av frykten, som et sjelelig anliggende, da han som gutt oppsøkte sitt studie; for å forberede grunnen til sine kommende bøker, ellers så ville det ikke ha skjedd, ikke en gang ”den stakkars korte barndommen” ville være nok for å skrive og oppfinne hans ekstraordinære skikkelser.
Hva er det da som er nok i fryktens studium; det som ble hans bøkers aktstykker; topografien, skikkelsene, syntaksen, ironien, lignelsene; om ikke familien, som Odradek gransket, og som Kafka studerte; for det heter jo at den som har venner blir observert, men de som har barn blir studert; slik Kafka kunne ha hatt sin egen familie som læresete og som fag; så urovekkende og farlig er dette studiet, at den som kommer for nær ”familiens bannkrets” er fortapt skriver Benjamin og tilføyer: ”Det er ikke tilfeldig at det er hjemme hos foreldrene at Gregor Samsa våkner opp som et insekt, det er ikke tilfeldig at det eiendommelige dyret, halvt katt, halvt lam, er et arvestykke etter faren, det er ikke tilfeldig at Odradek er til bekymring for husfaren. ”Medhjelperne” derimot faller utenfor denne krets”. (139)
Det er disse det er håp for: ”… uferdige skapninger, vesener i en tåkeregion” (140); ettersom de er utenfor familiens skjød kan de ikke rammes; som om fryktens studie smitter den som studerer det med for mye frykt; som en paradoksal effekt slapp ikke Kafka vekk fra det som han hadde gransket, og uten, hva ville ha skjedd uten, med hans oppsiktsvekkende talent, fryktløs og uredd; som om det å komme vekk hadde vært nok; Kafka slapp ikke vekk, da er han ikke ”som gutten som dro ut for å lære seg å frykte”; han ble hjemme, full av frykt, eller full av fryktens studier; men han kunne ha vært den gutten; han var ham ikke, men han kunne ha vært ham, eller at han var ham på sin kontradiktoriske måte; hvordan skulle han ellers kunne skrive ”dialektiske eventyr” som det om Josefine, sangerinne, eller Musefolket: ”Vår sangerinne heter Josefine. Den som ikke har hørt henne, kjenner ikke sangens makt…Noe av den stakkars korte barndommen er i den, noe av den tapte lykken som aldri vil komme tilbake, men også noe av dagens virksomme liv med dets lille, ubegripelige og likevel evige og udødelige munterhet”. (141)
REALITY EFFECTS:When reality is put to work er denne utstillingens tittel; som om det ligger et håp at det virkelige er satt til arbeid, eller er en del av et arbeid, om ikke arbeidet selv er det reelle, som om det kan begrenses og avfryktets, til og med omdannes av selvomsorg og dempes; hvis ikke det er fryktens og redsels effekter som ikke lar seg begrense og totalt blottet for ”dagens virksomme liv med dets lille, og ubegripelige og likevel evige og udødelige munterhet”; denne utstillingens arbeider kan være som frykten og redselens effekter men også som Josefines sang; ett av dem bringer til og med vår helt helt oppe i dagen, ettersom Kafkas bok Amerika har gjort sin reise til nettopp Amerika, gjennom sin budbærer og herold; billedkunstneren Per-Oskar Leu; han har tatt på alvor Kafkas brennende ønske om å forsvinne; som om Kafka endelig kunne ha funnet en farbar vei; til Amerika, og ved å være redd på de riktige stedene, dit kom han aldri, men i fragment Ønsket om å bli indianer, er han på det rette stedet: ”Om man bare var indianer, alltid beredt, og om og om igjen dirret på hesten som løper over den dirrende marken, om man dirret på skrå i luften, til man slapp sporene, for det fantes ingen sporer, til man kastet vekk tøylene, for det fantes ingen tøyler, og nesten ikke så landet for seg som en snauslått slette, allerede uten hestehals og hestehode”. (19/20)
*
Kjære 40 års jubilant; dette fragmentet av Kafka peker rett på det som kunstverdenen blottstiller, selv om den også dekker seg til; det er denne dialektikken som gir kunsten en karakter av å være avkledd på en påkledd måte; man kan snu på tittelen til den engelsk/japanske forfatteren Kauzo Ishiguro: Kunstner i den flytende verden til ”Iakttaker i kunstens flytende verden”; det vi ser er ”virkelighetseffekter” som utfordrer oss så mye at vi ikke er sikre på hva vi ser; det eneste vi er sikre på, er en slags taktisk ettertenksomhet som skraper på våre faste holdninger, eller til og med får dem til å riste i sine fester; og noen ganger løsne så mye at de strømmer som den ”flytende verdenen”.